Torsdag kveld/natt. Kom hjem. Så vidt parkert da en mann på min alder kom ruslende i snøværet. Fyren kom fra toget med bagasje og det hele, akkurat litt for dårlig kledd for kveldens plutselige snøvær. Han spurte om jeg visste hvor XX bodde. Jeg hadde ingen anelse.
Han så litt merkelig ut (jeg tenkte mitt), sliten og våt av snøen, lett knekk i knea, men ufarlig nok. Han var tom for strøm på mobilen, skulle til ei jente han kjente. Hun bodde hjemme hos sin far. Han mente han var på rett veg, men var ikke helt sikker.
Han skulle over ei bru og så var det noe med noe gammel industri.
Han hadde gått over en bru - og havet hos oss.
Siden klokka var nærmere 23 enn 22 var bensinstasjoner og alt annet stengt. Han hadde forsøkt. Og han oppdaget at han hadde gått i ring (det kan skje den beste) i minst en runde. Nå var han litt rådvill. Kald. Og våt.
Jeg sjekket navnet han ba om på telefonen - uten treff. Han lurte på om vi hadde lader til Nokia, så kunne han gjenopplive telefonen. Det har vi ikke.
Dermed slapp jeg mannen inn i gangen (men jeg slapp han ikke av synet, som sagt; jeg tenkte mitt). Han var tørst og fikk vann. Fikk låne pc og opprettet kontakt med dama via nettet. Fikk telefonnummer og adresse. Han skulle til Bønsdalen. Ingen stor overraskelse (ref. bru/gammel industri). Og ikke den første som går av på Eidsvoll når målet er Eidsvoll Verk. Han fikk låne telefon og ringte dama. Det løste ikke mye. Det var ikke penger (i noen ende av telefonen). Om de kunne hente... Nei, det var ikke hjelp å få.
Vi kunne jo sendt han ut i vinteren igjen (det var min første tanke), men fant fort ut at det var dagen (natta) for gode gjerninger. Hadde jo nå sett an mannen såpass lenge at jeg anså han som liten, spinkel og ufarlig. Ikke større enn at jeg kunne slå knute på han å legge han i hanskerommet om nødvendig (og edru/nykter på det tidspunktet), våt, kald og litt sein i bevegelsene.
Dermed fyrte jeg opp (junkie)drosja og siktet på Bønsdalen. Mannen var/er narkoman, bodde i Bodø, nykter i fire år, kona døde for seks måneder siden og han ramlet utpå igjen. Dattera (på min datters alder) i fosterhjem, han fikk se henne noen timer annenhver måned. Jenta han skulle besøke var ei venninne av kona, som var en av få han hadde rundt seg. Om historien er sann har jeg ingen mulighet til å vurdere, men han virket oppriktig. Oppriktig fortvilet. Han bar på mye og hadde lite å se fram til. Men akkurat denne kvelden gledet han seg over det lille han opplevde. 15 minutter i en varm bil, en samtale og et glass vann.
Fremme. Vi stoppet i nysnøen (og jeg sjekket på adressen om han var velkommen). Han takket, en varm takk, for en veldig liten ting som betydde mye.
Og jeg? Jeg går ofte forbi (jeg tenker som sagt mitt). Denne gangen stoppet jeg. Det kostet så lite: Et glass vann (jeg ser i ettertid at det burde vært brus eller kaffe) og 30 minutter av min tid. Det må jeg gjøre oftere.
