Kompassnåla peker rett nord (det gjør den alltid), jeg har lagt 76, 65 og 66 bak meg. Lett. 65 er gapahuken på Tynsåktoppen (kjent terreng). Posten henger i hvitt og rødt midt imot, og du må være mer enn svaksynt for å misse den. 66 ligger i et søkk på høydedraget et lite steinkast bortenfor, og jeg går rett på etter å ha kastet et raskt blikk på utsikten, med Mistberget, Romeriksslettene og tårnet på Gardermoen i det fjerne.
For drøyt 20 (?) år siden fusket jeg (så vidt) i orienteringsfaget, og jeg minnes (selvfølgelig) at jeg var flink med kartet. I helga satt jeg i flere timer foran TV-skjermen og fulgte eliten i VM i orientering, og lot meg inspirere. Med tre poster rett i lomma og minnene fra svunne tider velger jeg hissig jogg/lett løp videre i retning post 67. Det skal bli godt å lande den og rase videre til 68. Etter noen hundre meter tar jeg av til høyre, følger et utydelig tråkk ned høydekurvene og drar brått av ved første antydning til kampestein/skrent. Noen gode byks videre, så klippe, så 68. Etter litt mer enn noen byks videre og fortsatt ingen post, ingen godfølelse fra 20 år siden, eller selvsikkerhet fra 76, 65 og 66 aner jeg bom. Stygg bom (jeg kan høre kommentatorene fra o-VM på TV bli ivrige). Jeg virrer rundt, for den må jo være her, rett i nærheten et sted. Jeg venter litt med å lese kartet og detaljene (eller bruksanvisningen som vi gutta kaller den), for den er jo rett i nærheten et sted. Løsningen på 67 er nær.
Postbeskrivelse: Myrsikkel (...) myrsikkel. Nytt ord. Ukjent, men det høres ut som en myr som sikler, og er sikkert det. Men jeg er tørr på beina, og har ikke sett myra engang (hvordan skal jeg da finne sikkelet). Tilbake til sist kjente punkt, og følg bruksanvisningen (les; kartet). Rolig uten selvsikkerhet og høyt tempo. 67. Klipp!
Stien videre til 68, som ligger synlig midt imot (som å finne høystakken i nåla). Klipp! 69 ute på kolle på gammel hogstflate. Våt på beina, finner myra, men nå trenger jeg den ikke. Det aner meg at jeg ligger for lavt i terrenget. Kolle og myr rimer dårlig, kommer meg opp i høyden, krysser elgtråkk og sovegroper (heter det det?) og frykter å løpe rett i en tolvtagger over høydedraget. 69. Klipp! Tar meg ned på stien, følger den til stikryss (av en merkelig grunn følger jeg stien helt ned til kysset, uten å kutte svingen, og det aner meg at jeg har levd litt for lenge i asfaltjungelen) og tar av mot "Tømmerslep krysser bekk". Finner 70 og alt for mye mygg og reverserer ruta tilbake mot 71. Velger en dristig inngang (føler jeg selv) og går rett av stien og direkte mot posten (håper jeg). Tar med meg en liten skrent på veg opp, bringebærkjerr, og brennesle på veg ned (og forstår nå at lang bukse ikke bare er mote i orienteringsmiljøet, men en nødvendighet), går på skrå i skrenten, og peiler meg ivrig inn på posten som nå ligger litt over meg, leser kart, finner fram klippekort og snubler til slutt over ei tue og blir liggende langflat i blåbærlyngen fem meter fra posten. Akkurat der, akkurat da, er det overraskende god stemning i skogen, med post 71 innenfor rekkevidde, vindstille, sol og blå himmel, og postene 72, 73 og 74 som de neste utfordringene.
Jeg lar mobiltelefonen forevige lyngen og posten. Det er ikke noe fantastisk bilde, men en fantastisk følelse. Og en tur du kan gjøre alene, gående eller løpene, eller sammen med noen, venner familie, barna eller andre.
Eidsvoll orienteringslag har lagt hundre poster ut i terrenget, på kartene Tærudåsen, Staviåsen, Sessvollmoen, Engertoppen, Finnkollen og Benkemyra. Fantastisk moro for en amatør. Anbefales.
Og tiden, sier du? Tja... drøyt to timer og over ti minutter per kilometer i snitt... (det er vel mulig å gå raskere...) Og hvordan det gikk med 72, 73 og 74? 73 og 74, helt greit. 72 - ikke spør.
-
Mobiltelefon på auto i lyngen. Sol fra blå himmel. Godfølelse!
© All Rights Reserved
